Når man snakker med uinnvidde om Palace og kommer inn på tema erkerivaler, så er det ikke fritt for at det antas at Millwall eller Charlton stikker av med tittelen. Vi må da parere og si at selv om vi ikke er glad i noen av nevnte klubber (ingen er vel glad i Millwall), så er vår erkerival Brighton & Hove Albion!
Normalt vil rivaler ha utgangspunkt i geografi, religion eller meritter. I vårt tilfelle så dreier det seg snarere om en rekke oppgjør i sesongen 1976-77, da klubbene møttes hele fem ganger, to ganger i daværende tredje divisjon og tre ganger i FA-cupen. Uavgjort i cupen førte til omkamp, men på den tiden så førte uavgjort i omkampen til nok en kamp – på nøytral bane. Etter 2-2 på Goldstone Ground og 1-1 på Selhurst, måtte lagene entre Stamford Bridge for å få en avgjørelse.
Phil Holder ga Palace ledelsen, men kampen huskes best for det som skjedde mot slutten. Brighton fikk et frisparkmål annulert og ble siden tilkjent straffe. Brian Horton satte denne i mål, men dommeren beordret at straffen skulle tas på nytt, da spillere hadde løpt inn i feltet for tidlig. Det er kanskje ikke helt uvanlig, men det var snakk om Palace-spillere som løp inn for tidlig! Da Horton prøvde seg igjen, ble det bom – selvsagt. Kampen endte til slutt 1-0 og Brightons supportere, spillere og manager var selvsagt rasende over den merkelige avgjørelsen til dommer Ron Challis (siden kjent som “Challis of the Palace”). Brighton-manager Alan Mullery stormet av banen og ble dynket i kaffe og te fra skadefro Palace-supportere, og da kokte det over. Mullery dro opp en neve mynter, kastet dem på bakken og ropte “Det er alt dere er verdt, Crystal Palace!” Han skal også ha slengt en 5 pund-seddel foran Palace-manager Venables og sagt at det er alt han ville betalt for hele Palace-laget. For å virkelig sette prikken over i-en, viste han V-tegnet (tilsvarende å vise fingeren) mot Palace-supporterne!
Det hører med til historien at klubbenes nye managere, Venables og Mullery, hadde spilt sammen i Tottenham og visstnok ikke var veldig gode venner fra den tiden, bl.a. fordi begge ønsket å være lagets kaptein. Den æren var det Mullery som ble tilgodesett med. I tillegg var Palace og Brighton ansett som de to største opprykksfavorittene i divisjonen. Nevnte oppgjør samt andre omstendigheter førte til at rivaleriet var født!
I årene som fulgte hadde Palace overtaket mot sørkystlaget, selv om lagene fulgte hverandre opp i første divisjon. I 1979 snudde dette på selveste Boxing Day, da Brighton knuste oss 3-0, noe Palace-supportere fortsatt synger om (“Hark now hear|the Palace sing|the Brighton run away|and we will fight forevermore|because of Boxing Day”). Stemningen ble ikke bedre da Palace-eier Ron Noades i 1982 ansatte Mullery som ny manager! Palace-supporterne var mildt sagt hissige, og en del valgte å boikotte kampene Mullery ledet. Som for å holde rivaleriet ved like, ble Brightons Gerry Ryans karriere ødelagt av en takling fra Palaces Henry Hughton.
“Challis of the Palace” er nevnt, men han er ikke den eneste dommeren som Brighton-supporterne har vonde minner om. Andre påskedag 1989 skrev Kelvin Morton seg inn i historiebøkene, da han blåste for hele fem – 5 – straffer på Selhurst Park der Brighton var på besøk. Fire av straffene ble tilkjent Palace, som dog kun scoret på én av disse (ballen ble sannsynligvis aldri funnet igjen etter John Pembertons forsøk), mens Brighton satte sitt forsøk i mål. Palace vant til slutt 2-1, men igjen var Brighton mest opptatt av den påståtte urettferdigheten som rammet dem.
Etter den famøse kampen med straffene, skulle det gå mange år før klubbene igjen møttes i ligaen, da Brighton var langt nede og nesten rykket ut av ligasystemet. Det gjorde at rivaleriet naturlig nok tok en pause, inntil 26. oktober 2002 da Palace atter skulle ta i mot kystlaget. Vi var en stor gjeng fra supporterklubben tilstede, da ingen ringere enn Steve Coppell ledet sine utvalgte Brighton-spillere ut på Selhurst. Agent Coppell leverte varene – for Palace – og vi feide over dem med 5-0, inkludert et hattrick fra Andy Johnson! Etter kampen måtte Brightons supportere vente en halvtime med å få forlate Selhurst, til hjertelig sang fra hjemmefansen: «Five-nill, and you can’t get home, five-nill, and you can’t get home!»
I de senere år har det også vært minneverdige oppgjør. Palace ble første lag til å påføre måkene hjemmetap i ligaen på sin flunkende nye AmEx stadium. Kampen huskes nok likevel best for at Brightons tidligere spiss Glenn Murray scoret for Palace, noe som ble filmet fra en Brighton-supporter akkompagnert av ordene «For f*ck’s sake, Murray!» Siden da er Murray på mange måter kjent som FFS Murray! Samme sesong møttes lagene i semifinalene for retten til å spille opprykksfinale på Wembley. Nevnte Murray ødela kneet på Selhurst Park, et oppgjør som endte 0-0. Returoppgjøret udødeliggjorde Wilfried Zaha i alle Palace-supporteres hjerter: Unggutten scoret like godt begge målene da Palace vant 2-0 og sikret seg plass i finalen mot Watford! Også denne kampen hadde et bakteppe som huskes av mange, da bortegarderoben der Palace skulle skifte var tilgriset av avføring før kamp!
I november 2017 møttes klubbene for første gang i Premier League. Nok en gang med kontroverser, dog utenfor banen. En kjedelig kamp endte 0-0, men et par hundre Palace-supportere med billett slapp aldri inn på stadion og ble i stedet geleidet bort fra AmEx. Dårlig organisering og ufin oppførsel av politiet er blant beskrivelsene fra ramte Palace-supportere. Det skal ha vært Palace-supportere uten billett som stormet inngangsportene som gjorde at Brighton bestemte at dyrekjøpte billetter ikke kunne benyttes.
Et merkelig rivaleri er det kanskje, men det holdes ved like den dag i dag!
