Brighton – vår erkerival

Når man snakker med uinnvidde om Palace og kommer inn på tema erkerivaler, så er det ikke fritt for at det antas at Millwall eller Charlton stikker av med tittelen. Vi må jo da parere og si at selv om vi ikke er glad i noen av nevnte klubber (for ingen er vel glad i Millwall), så er vår erkerival Brighton & Hove Albion!

Normalt vil rivaler ha utgangspunkt i geografi, religion eller meritter. I vårt tilfelle så dreier det seg snarere om en rekke oppgjør i sesongen 1976-77, da klubbene møttes hele fem ganger, to ganger i daværende tredje divisjon og tre ganger i FA-cupen. I likhet med i dag førte uavgjort i cupen til omkamp, men på den tiden så førte uavgjort i omkampen til nok en kamp – på nøytral bane. Etter 2-2 på Goldstone Ground og 1-1 på Selhurst, måtte lagene entre Stamford Bridge for å få en avgjørelse.

Palace tok tidlig ledelsen, gjennom Phil Holder, men kampen huskes best for det som skjedde mot slutten. Brighton fikk et frisparkmål annulert men ble siden tilkjent straffe. Brian Horton satte denne i mål, men dommeren beordret at straffen skulle tas på nytt, da spillere – Palace-spillere! – hadde løpt inn i feltet for tidlig! “Challis of the Palace”Da Horton prøvde seg igjen, ble det selvsagt bom. Kampen endte til slutt 1-0 og Brightons supportere, spillere og manager var selvsagt rasende over den merkelige avgjørelsen til dommer Ron Challis (siden kjent som “Challis of the Palace”). Brighton-manager Alan Mullery stormet av banen og ble dynket i kaffe fra skadefro Palace-supportere, og da kokte det over. Mullery dro opp en neve mynter, kastet dem på bakken og ropte “Det er alt dere er verdt, Crystal Palace!” Han skal også ha slengt en 5 pund-seddel foran Palace-manager Venables og sagt at det er alt han ville betalt for hele Palace-laget. For å virkelig sette prikken over i-en, viste han V-tegnet (tilsvarende å vise fingeren) mot Palace-supporterne!

Det hører med til historien at klubbenes nye managere, Venables og Mullery, hadde spilt sammen i Tottenham og visstnok ikke var veldig gode venner fra den tiden. I tillegg var Palace og Brighton ansett som de to største opprykksfavorittene i divisjonen. Nevnte oppgjør samt andre omstendigheter førte til at rivaleriet var født!

I årene som fulgte hadde Palace overtaket mot sørkystlaget, selv om lagene fulgte hverandre opp til første divisjon. I 1979 snudde dette på selveste Boxing Day, da Brighton knuste oss 3-0, noe vi Palace-supportere fortsatt synger om (“Hark now hear|the Palace sing|the Brighton run away|and we will fight forevermore|because of Boxing Day”). Nevnte oppgjør samt andre omstendigheter førte til at rivaleriet var født!Stemningen ble ikke bedre da Palace-eier Ron Noades i 1982 ansatte Mullery som ny manager! Palace-supporterne var mildt sagt hissige, og en del valgte å boykotte kampene. Som for å holde rivaleriet ved like, ble Brightons Gerry Ryans karriere ødelagt av en takling fra Palaces Henry Hughton.

“Challis of the Palace” er nevnt, men han er ikke den eneste dommeren som Brighton-supporterne har vonde minner om. Andre påskedag 1989 skrev Kelvin Morton seg inn i historiebøkene, da han blåste for hele fem – 5 – straffer på Selhurst Park der Brighton var på besøk. Fire av straffene ble tilkjent Palace, som på sin side kun scoret på en av disse, mens Brighton fikk mål på sitt ene forsøk. Palace vant til slutt 2-1, men igjen var Brighton mest opptatt av den påståtte urettferdigheten som rammet dem.

Etter den famøse kampen med straffene, skulle det gå mange år før klubbene igjen møttes i ligaen, da Brighton var langt nede og nesten rykket ut av ligasystemet. Det gjorde at rivaleriet naturlig nok tok en pause, inntil 26. oktober 2002 da Palace atter skulle ta i mot kystlaget. Vi var en stor gjeng fra supporterklubben tilstede, da ingen ringere enn Steve Coppell ledet sine utvalgte Brighton-spillere til Selhurst. Agent Coppell leverte varene – for Palace – og vi feide over dem med 5-0, inkludert et hattrick fra Andy Johnson.